Eller bitter. Eller kanskje litt lei meg. Oslonatten er rar, og jeg vet ikke om jeg fryser eller er varm, samtidig som jeg blir dratt mellom Venninnen og Fyren.
Ingen har noensinne påstått at det er lett å være mellomledd, men jeg tror ikke det er noen som har uttrykt hvor vanskelig det faktisk er.
"Gå bort og fortell ham det!"
"liker hun det? Kan jeg si noe sånt?"
"Har han snakket om meg?"
"Jeg hater ham!"
"Hun hater meg!"
"Han er så fin…"
"Jeg er ikke tiltrukket av henne…"
"Jeg skal hvertfall IKKE ha sex med ham!"
"Tror du jeg har sjangs i kveld?"
"Jeg bryr meg om han, tror jeg, eller jeg vet ikke, tror du han liker meg?"
"Har hun sagt noe om meg, jeg tror jeg liker henne"
Faen ass. Piss meg i øret. Nå har jeg vært rundt hele Oslo by sammen med Venninnen for å finne en fyr vi VET hvor er, det er bare det at vi kan ikke dra dit med en gang, da kan han jo komme til skade for å tro at hun liker ham. Selv om hun, jeg, vi og halve Oslo vet at han er interessert i henne. Og jeg er helt for å være en god venninne, absolutt, men det får da for faen være grenser. Og ikke gi MEG drit fordi jeg ikke har fått ut fingeren i forhold til den heite bartendermannen enda, jeg prøver faktisk å holde meg på matta.
Akkurat nå vil jeg ha pledd, peis, kakao og en bok.
Når jeg blir gammel skal jeg ha tre rasekatter, en villa med fontene i forhagen, røyke Marlboro Lights Cruella De Ville-stil, bruke altfor mye sminke, spille tennis og gå i rosa velurdrakter. Og INGEN skal fortelle meg hvordan jeg skal bruke tiden min, for folk skal være redde for meg, hvertfall de som er yngre. Jeg skal ha tre venninner som bruker akkurat like mye sminke som meg, og en av dem skal ha en leilighet i Saint Tropez. Der skal vi være om vinteren, drikke mengder med rødvin, spise selleri og snakke drit om "de unge." Dessuten skal jeg bli en reser i yoga og sexgudinne in spe.
"Har du spiker?"
"Nei, dette er et bakeri."
"OK. Har du gulrøtter?"
Det skader aldri å prøve, kanskje han har ombestemt seg i morgen.
Jeg vet ikke hva dette var.
Wednesday, May 16, 2007
Wednesday, April 25, 2007
Paradoksalt nok...
"Jeg er stolt av deg."
"Takk. Hvorfor sier du det?"
"Du har blitt den personen jeg prøvde å bli i mange år."
"Takk. Hvorfor sier du det?"
"Du har blitt den personen jeg prøvde å bli i mange år."
Friday, April 20, 2007
Egoisme og kjærlighet
I går var en rar dag.
Jeg snakket med mamma for første gang på tre uker.
Jeg var på kino alene.
Jeg røyket tjue Marlboro Lights, selv om jeg har sluttet.
Jeg fant ut at bestevennen min er homo.
Networks: Norway
Sex: Male
Interested in: Men
In a relationship with: Emokid (No Network)
Looking for: Random play
Birthday: November X, 19XX
Hometown: Oslo
Jeg tror jeg har lest profilen hans på Facebook 20 ganger, og tar meg selv i å klikke meg ut og inn. Det har tatt fra meg ordene mine, og jeg har alltid ord. Han vet at jeg vet, men han har ikke fortalt meg det. Han har fortalt det til verden, men ikke til meg. På en måte.
Jeg skjønner mer nå. Mye mer, av alle samtaler vi har hatt, av oppførselen hans det siste året. Jeg skjønner hvorfor han måtte gjemme seg bak alkoholen, musikken og de svarte klærne. Jeg skjønner hvorfor han har ringt meg, gråtende, midt på natten med et tydelig tungt hjerte uten å klare og dele det som plager ham.
Jeg er lettet. Lettet på hans vegne, fordi det ikke lenger er en hemmelighet han må bære på, en hemmelighet som har ødelagt for ham så lenge. Jeg håper det kan gå over nå, all drikkingen, kuttingen og at øynene hans, de vakreste øynene, kan få tilbake gløden. Jeg håper vi kan begynne å le sammen igjen, for det er ingen jeg har det så gøy med som ham. Jeg håper jeg slipper å bekymre meg så mye. Jeg håper kjæresten hans er den beste i verden, og at de gir hverandre lykke.
Jeg er lei meg også. Lei meg for at jeg skulle finne det ut på den måten. Lei meg for at han ikke har sagt det til meg, ansikt til ansikt. Lei meg og redd fordi jeg tenker at det ikke kommer til å bli det samme fra nå. Jeg vil så gjerne klemme han og si at jeg er glad i ham, men jeg tør ikke, jeg tør ikke å ringe ham engang, og jeg vet ikke hvorfor.
Jeg hater at dette er vanskelig for meg.
Jeg snakket med mamma for første gang på tre uker.
Jeg var på kino alene.
Jeg røyket tjue Marlboro Lights, selv om jeg har sluttet.
Jeg fant ut at bestevennen min er homo.
Networks: Norway
Sex: Male
Interested in: Men
In a relationship with: Emokid (No Network)
Looking for: Random play
Birthday: November X, 19XX
Hometown: Oslo
Jeg tror jeg har lest profilen hans på Facebook 20 ganger, og tar meg selv i å klikke meg ut og inn. Det har tatt fra meg ordene mine, og jeg har alltid ord. Han vet at jeg vet, men han har ikke fortalt meg det. Han har fortalt det til verden, men ikke til meg. På en måte.
Jeg skjønner mer nå. Mye mer, av alle samtaler vi har hatt, av oppførselen hans det siste året. Jeg skjønner hvorfor han måtte gjemme seg bak alkoholen, musikken og de svarte klærne. Jeg skjønner hvorfor han har ringt meg, gråtende, midt på natten med et tydelig tungt hjerte uten å klare og dele det som plager ham.
Jeg er lettet. Lettet på hans vegne, fordi det ikke lenger er en hemmelighet han må bære på, en hemmelighet som har ødelagt for ham så lenge. Jeg håper det kan gå over nå, all drikkingen, kuttingen og at øynene hans, de vakreste øynene, kan få tilbake gløden. Jeg håper vi kan begynne å le sammen igjen, for det er ingen jeg har det så gøy med som ham. Jeg håper jeg slipper å bekymre meg så mye. Jeg håper kjæresten hans er den beste i verden, og at de gir hverandre lykke.
Jeg er lei meg også. Lei meg for at jeg skulle finne det ut på den måten. Lei meg for at han ikke har sagt det til meg, ansikt til ansikt. Lei meg og redd fordi jeg tenker at det ikke kommer til å bli det samme fra nå. Jeg vil så gjerne klemme han og si at jeg er glad i ham, men jeg tør ikke, jeg tør ikke å ringe ham engang, og jeg vet ikke hvorfor.
Jeg hater at dette er vanskelig for meg.
Thursday, April 19, 2007
Engler, iste og trådløst internett
Vi har et sted i byen. Det er ikke så langt fra jobben, de har trådløst internett og kjempegod iste, og han som jobber der ser ut som en engel. De spiller spansk og fransk musikk, veggene er i forskjellige farger, maten kommer i store porsjoner og koster en slikk og ingenting. Stedet er en liten skatt, og dit tar jeg bare med de jeg stoler på, i frykt for ordet skal spre seg og fjortenårgamle jenter og nybakte mødre med barnevogner skal ødelegge det. Jeg vet at det bare er et spørsmål om tid, men akkurat nå tilhører det meg og noen andre få heldige utvalgte.
Jeg tenker så godt der. De har svarthvitt-bilder på veggene, og neste gang jeg er der skal jeg spørre om hvem som har tatt dem, for personen er et geni, og jeg vil ha genialiteten hans hjemme på min egen vegg. Det er ikke lov med mobiltelefoner inne, man må gå ut, men laptopper kan man ha med seg. Der finnes sofaer og lave bord, og stikkontakter langs veggene, og det passer så bra å sitte der og skrive oppgave. For det må jeg. Jeg må skrive oppgave, og jeg må skrive den nå, men det går til helvete og det verste er at jeg ikke bryr meg katta om jeg står eller ikke.
Jeg drikker iste i litervis, og når engelen ser at jeg er oppgitt over meg selv og verden og spesielt det jeg har foran meg på PC'en, gir han meg den femte isteen gratis. Ved siden av glasset ligger det en serviett der det står "når jeg ser deg blir jeg glad," og jeg blir nødt til å smile, for jeg blir glad når jeg ser ham også. Han snakker spansk og engelsk og litt norsk, og når han er i humør, lærer han meg spanske gloser og jeg lærer ham norske. Han er glad i "kronidiot" og "bestevenn," og når jeg snakker for fort, smiler han og ber meg og gjenta det "mer langsommere."
Jeg og K sitter der om kvelden, og jeg drikker Corona og hun drikker Chablis. K røyker, men jeg prøver å slutte, og engelen blir bisk hvis han tar meg med en sigarett. I skumringen får vi nøtter og varme tepper, og hvis vi er heldige får vi det beste bordet (det med de dype sofaene under varmelampene), og vi spiller backgammon og prater piss og oppgaven er et helt annet sted.
Jeg er glad i byen om våren.
Jeg tenker så godt der. De har svarthvitt-bilder på veggene, og neste gang jeg er der skal jeg spørre om hvem som har tatt dem, for personen er et geni, og jeg vil ha genialiteten hans hjemme på min egen vegg. Det er ikke lov med mobiltelefoner inne, man må gå ut, men laptopper kan man ha med seg. Der finnes sofaer og lave bord, og stikkontakter langs veggene, og det passer så bra å sitte der og skrive oppgave. For det må jeg. Jeg må skrive oppgave, og jeg må skrive den nå, men det går til helvete og det verste er at jeg ikke bryr meg katta om jeg står eller ikke.
Jeg drikker iste i litervis, og når engelen ser at jeg er oppgitt over meg selv og verden og spesielt det jeg har foran meg på PC'en, gir han meg den femte isteen gratis. Ved siden av glasset ligger det en serviett der det står "når jeg ser deg blir jeg glad," og jeg blir nødt til å smile, for jeg blir glad når jeg ser ham også. Han snakker spansk og engelsk og litt norsk, og når han er i humør, lærer han meg spanske gloser og jeg lærer ham norske. Han er glad i "kronidiot" og "bestevenn," og når jeg snakker for fort, smiler han og ber meg og gjenta det "mer langsommere."
Jeg og K sitter der om kvelden, og jeg drikker Corona og hun drikker Chablis. K røyker, men jeg prøver å slutte, og engelen blir bisk hvis han tar meg med en sigarett. I skumringen får vi nøtter og varme tepper, og hvis vi er heldige får vi det beste bordet (det med de dype sofaene under varmelampene), og vi spiller backgammon og prater piss og oppgaven er et helt annet sted.
Jeg er glad i byen om våren.
Sunday, April 15, 2007
Tilbake i gamle baner
Og det har skjedd igjen. Jeg og H var ute, og før jeg visste ordet av det hang H rundt halsen på en slesk BI-student med rosa t-skjorte fra Moods of Norway og spisse hvite skinnsko. Jeg følte meg litt utenfor og altfor full, og fant meg selv, i kjent stil, på leting. Jeg lette, og jeg fant. Han het Owen, og besøkte noen gamle studievenner i Oslo. Flyet tilbake til Irland skulle gå klokken halv seks i dag tidlig. Fantastisk, tenkte jeg, no strings.
Dessverre viste det seg at Owen var bra, veldig bra. Vi kødda og kysset og jeg syntes han var kjekk, han syntes jeg hadde pene øyne og bra pupper og jeg lot ham ta på dem, ikke ordentlig, men litt, og han var gentleman og forsiktig og flink til å kysse. Og jeg merket at han følte seg dum, så jeg sa noe dumt og han lo og det var hyggelig. Jeg sa at den irske aksenten hans var sexy, og han sa at jeg hørtes ut som en dum amerikaner. Fullmånen hang stor og rundt over Oslo by, og jeg var utro igjen.
Jeg drømte om han i natt og da jeg våknet i dag var han den første jeg tenkte på, og han fikk meg til å smile bredere enn C noensinne har gjort. Etter hvert slo selvfølgelig fylleangsten inn, og alle de dumme tingene jeg sa, alle feilene jeg gjorde og det faktum at jeg har gjort det IGJEN meldte seg. Jeg merker at jeg ikke orker å tenke på det. Han var kjempesøt og irsk uten rødt hår (og hvor mange er det av dem?) og det var veldig bra.
Da vi satt ute på trappen foran baren vi var på tok jeg meg selv i å tenke at dette er bra saker. Jeg kunne ikke holde fingrene av fatet, jeg mistet den vanlige distansen jeg har til fyrer jeg roter med, og tok meg selv i å ønske at det kunne bli noe mer. Om ikke annet var det deilig å slippe å tenke på I.
Jeg tror virkelig dette er begynnelsen på slutten, helt på ordentlig denne gangen, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Jeg vet ikke om jeg greier meg uten et sikkerhetsnett. Det jeg har er fullt av mange, store, farlige hull, javel, men det er nå hvertfall der, under meg som et halvsikkert spindelvev. Det faller nok ned snart uansett. Kanskje det er bedre å klippe det ned selv, så slipper jeg overraskelsen når det ryker.
Dessverre viste det seg at Owen var bra, veldig bra. Vi kødda og kysset og jeg syntes han var kjekk, han syntes jeg hadde pene øyne og bra pupper og jeg lot ham ta på dem, ikke ordentlig, men litt, og han var gentleman og forsiktig og flink til å kysse. Og jeg merket at han følte seg dum, så jeg sa noe dumt og han lo og det var hyggelig. Jeg sa at den irske aksenten hans var sexy, og han sa at jeg hørtes ut som en dum amerikaner. Fullmånen hang stor og rundt over Oslo by, og jeg var utro igjen.
Jeg drømte om han i natt og da jeg våknet i dag var han den første jeg tenkte på, og han fikk meg til å smile bredere enn C noensinne har gjort. Etter hvert slo selvfølgelig fylleangsten inn, og alle de dumme tingene jeg sa, alle feilene jeg gjorde og det faktum at jeg har gjort det IGJEN meldte seg. Jeg merker at jeg ikke orker å tenke på det. Han var kjempesøt og irsk uten rødt hår (og hvor mange er det av dem?) og det var veldig bra.
Da vi satt ute på trappen foran baren vi var på tok jeg meg selv i å tenke at dette er bra saker. Jeg kunne ikke holde fingrene av fatet, jeg mistet den vanlige distansen jeg har til fyrer jeg roter med, og tok meg selv i å ønske at det kunne bli noe mer. Om ikke annet var det deilig å slippe å tenke på I.
Jeg tror virkelig dette er begynnelsen på slutten, helt på ordentlig denne gangen, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Jeg vet ikke om jeg greier meg uten et sikkerhetsnett. Det jeg har er fullt av mange, store, farlige hull, javel, men det er nå hvertfall der, under meg som et halvsikkert spindelvev. Det faller nok ned snart uansett. Kanskje det er bedre å klippe det ned selv, så slipper jeg overraskelsen når det ryker.
Friday, April 13, 2007
Om høye hæler, streptokokker og kvemete møter
"Du er snål, håpløs og morsom" sa han, og hikket. Han var full, jeg var edru og det hele var egentlig altfor kleint.
Jeg stavret hjem på horehæler etter en tørr kveld på byen, klokka var ti på halv to og halsen min var full av streptokokker. Jeg ville bare hjem til seng og Drageløperen, da han sto foran meg og blomstret. Simen. Den eneste jeg aldri har fått, uansett hvor mye jeg har prøvd. Etter at jeg, en kveld med overdreven rødvinsdrikking og sigarettrøyking for litt over tre år siden, erklærte min kjærlighet til ham, har vi mistet kontakten litt, men han er ofte i tankene mine. Da han plutselig sto der, brun og deilig, prikk lik seg selv, var det som et hardt slag i magen.
"Men jeg er glad i deg for det. Det er jeg virkelig." Han hikket igjen, og jeg så etter en utvei. En annen person, en nattbuss, en hvasomhelst. Alt for å slippe å høre "jeg vil bare være vennen din" en gang til. Dessuten kjente jeg at "snål, håpløs og morsom" ikke akkurat var beskrivelsen jeg var ute etter fra en jeg ville beskrevet som min sjelevenn.
Han lente seg nærmere, og lukten av gammel sprit ble betydelig sterkere. Jeg tok tre skritt unna. "Skal du gå? Ikke gjørea. Nå skal vi nemlig snakke litt. Røyk?" Han svaiet. Jeg tok motvillig imot en Marlboro Light fra pakken han rakte mot meg, og satte meg på det tørre fortauet. Etter to trekk krøllet halsen seg, så jeg stumpet sigaretten mot en lyktestolpe. Jeg kjente blikket hans i nakken og hørte at han humret for seg selv.
"Har du trent i det siste? Du ser… tynnere ut." Han snøvlet og snublet to ganger i sine egne føtter før han til slutt landet ved siden av meg. Så kysset han meg på halsen og strøk meg over låret. "Du er full" sa jeg og rynket på nesen. Han luktet en blanding av Jack Daniels og Jean Paul, og selv om nesen min var noe defekt, var ikke det en lukt jeg ønsket å lære bedre å kjenne. "Ja" sa han, "og du er deilig. Vi skal ikke bare få dette unna? Jeg vet at du vil…"
"Få det unna?" spyttet jeg, tok av meg skoen og brakk den ti cm lange helen min mot overarmen hans. Han brølte, og jeg løp. Hele veien hjem. Da han ringte dagen etter og krevde en forklaring på hvorfor jeg bare hadde stukket, sa jeg at det var den håpløse delen av meg som hadde frika ut, men jeg håpet ikke at det ville være noe problem. Det var kanskje litt snålt gjort, men morsomme mennesker er jo ofte snåle. Dette var dessuten hans ord, ikke mine, så jeg regnet med at han var enig.
Jeg stavret hjem på horehæler etter en tørr kveld på byen, klokka var ti på halv to og halsen min var full av streptokokker. Jeg ville bare hjem til seng og Drageløperen, da han sto foran meg og blomstret. Simen. Den eneste jeg aldri har fått, uansett hvor mye jeg har prøvd. Etter at jeg, en kveld med overdreven rødvinsdrikking og sigarettrøyking for litt over tre år siden, erklærte min kjærlighet til ham, har vi mistet kontakten litt, men han er ofte i tankene mine. Da han plutselig sto der, brun og deilig, prikk lik seg selv, var det som et hardt slag i magen.
"Men jeg er glad i deg for det. Det er jeg virkelig." Han hikket igjen, og jeg så etter en utvei. En annen person, en nattbuss, en hvasomhelst. Alt for å slippe å høre "jeg vil bare være vennen din" en gang til. Dessuten kjente jeg at "snål, håpløs og morsom" ikke akkurat var beskrivelsen jeg var ute etter fra en jeg ville beskrevet som min sjelevenn.
Han lente seg nærmere, og lukten av gammel sprit ble betydelig sterkere. Jeg tok tre skritt unna. "Skal du gå? Ikke gjørea. Nå skal vi nemlig snakke litt. Røyk?" Han svaiet. Jeg tok motvillig imot en Marlboro Light fra pakken han rakte mot meg, og satte meg på det tørre fortauet. Etter to trekk krøllet halsen seg, så jeg stumpet sigaretten mot en lyktestolpe. Jeg kjente blikket hans i nakken og hørte at han humret for seg selv.
"Har du trent i det siste? Du ser… tynnere ut." Han snøvlet og snublet to ganger i sine egne føtter før han til slutt landet ved siden av meg. Så kysset han meg på halsen og strøk meg over låret. "Du er full" sa jeg og rynket på nesen. Han luktet en blanding av Jack Daniels og Jean Paul, og selv om nesen min var noe defekt, var ikke det en lukt jeg ønsket å lære bedre å kjenne. "Ja" sa han, "og du er deilig. Vi skal ikke bare få dette unna? Jeg vet at du vil…"
"Få det unna?" spyttet jeg, tok av meg skoen og brakk den ti cm lange helen min mot overarmen hans. Han brølte, og jeg løp. Hele veien hjem. Da han ringte dagen etter og krevde en forklaring på hvorfor jeg bare hadde stukket, sa jeg at det var den håpløse delen av meg som hadde frika ut, men jeg håpet ikke at det ville være noe problem. Det var kanskje litt snålt gjort, men morsomme mennesker er jo ofte snåle. Dette var dessuten hans ord, ikke mine, så jeg regnet med at han var enig.
Friday, April 6, 2007
Mål
Jeg har tenkt, og jeg tror at dette er ting jeg vil gjøre en gang.
1. Elske og bli elsket
2. Se en soloppgang og -nedgang i hver verdensdel
3. Få en mastergrad
4. Lære to nye språk
5. Være med på et ordentlig ball
6. Imponere noen
7. Make a difference
8. Se New York skyline
9. Ta lappen
10. Få barn
11. Kjøpe sofa på living
12. Bli kompis med innehaveren av den lokale innvandrersjappa
13. Lage perfekt karamellpudding
14. Lære å spille piano
15. Bli god til å synge
16. Dra på roadtrip i USA
17. Ta dykkerlappen
18. Spise kinamat i Kina
19. Hoppe i fallskjerm/strikk
20. Bo minst ett år i utlandet
21. Skaffe seg noe å være stolt av
22. Få en tatovering
23. Røyke hasj
24. Kline på bakerste rad på kino
25. Gå i shorts og Manohlo Blahniks på 5th Avenue
26. Spise pommes frittes uten å få dårlig samvittighet
27. Kildesortere
28. Leve et år som vegetarianer
29. Føle seg velsignet
30. Tilgi og bli tilgitt
1. Elske og bli elsket
2. Se en soloppgang og -nedgang i hver verdensdel
3. Få en mastergrad
4. Lære to nye språk
5. Være med på et ordentlig ball
6. Imponere noen
7. Make a difference
8. Se New York skyline
9. Ta lappen
10. Få barn
11. Kjøpe sofa på living
12. Bli kompis med innehaveren av den lokale innvandrersjappa
13. Lage perfekt karamellpudding
14. Lære å spille piano
15. Bli god til å synge
16. Dra på roadtrip i USA
17. Ta dykkerlappen
18. Spise kinamat i Kina
19. Hoppe i fallskjerm/strikk
20. Bo minst ett år i utlandet
21. Skaffe seg noe å være stolt av
22. Få en tatovering
23. Røyke hasj
24. Kline på bakerste rad på kino
25. Gå i shorts og Manohlo Blahniks på 5th Avenue
26. Spise pommes frittes uten å få dårlig samvittighet
27. Kildesortere
28. Leve et år som vegetarianer
29. Føle seg velsignet
30. Tilgi og bli tilgitt
Subscribe to:
Posts (Atom)