Egoisme og kjærlighet

I går var en rar dag.

Jeg snakket med mamma for første gang på tre uker.
Jeg var på kino alene.
Jeg røyket tjue Marlboro Lights, selv om jeg har sluttet.
Jeg fant ut at bestevennen min er homo.

Networks: Norway
Sex: Male
Interested in: Men
In a relationship with: Emokid (No Network)
Looking for: Random play
Birthday: November X, 19XX
Hometown: Oslo

Jeg tror jeg har lest profilen hans på Facebook 20 ganger, og tar meg selv i å klikke meg ut og inn. Det har tatt fra meg ordene mine, og jeg har alltid ord. Han vet at jeg vet, men han har ikke fortalt meg det. Han har fortalt det til verden, men ikke til meg. På en måte.

Jeg skjønner mer nå. Mye mer, av alle samtaler vi har hatt, av oppførselen hans det siste året. Jeg skjønner hvorfor han måtte gjemme seg bak alkoholen, musikken og de svarte klærne. Jeg skjønner hvorfor han har ringt meg, gråtende, midt på natten med et tydelig tungt hjerte uten å klare og dele det som plager ham.

Jeg er lettet. Lettet på hans vegne, fordi det ikke lenger er en hemmelighet han må bære på, en hemmelighet som har ødelagt for ham så lenge. Jeg håper det kan gå over nå, all drikkingen, kuttingen og at øynene hans, de vakreste øynene, kan få tilbake gløden. Jeg håper vi kan begynne å le sammen igjen, for det er ingen jeg har det så gøy med som ham. Jeg håper jeg slipper å bekymre meg så mye. Jeg håper kjæresten hans er den beste i verden, og at de gir hverandre lykke.

Jeg er lei meg også. Lei meg for at jeg skulle finne det ut på den måten. Lei meg for at han ikke har sagt det til meg, ansikt til ansikt. Lei meg og redd fordi jeg tenker at det ikke kommer til å bli det samme fra nå. Jeg vil så gjerne klemme han og si at jeg er glad i ham, men jeg tør ikke, jeg tør ikke å ringe ham engang, og jeg vet ikke hvorfor.

Jeg hater at dette er vanskelig for meg.