Om høye hæler, streptokokker og kvemete møter

"Du er snål, håpløs og morsom" sa han, og hikket. Han var full, jeg var edru og det hele var egentlig altfor kleint.

Jeg stavret hjem på horehæler etter en tørr kveld på byen, klokka var ti på halv to og halsen min var full av streptokokker. Jeg ville bare hjem til seng og Drageløperen, da han sto foran meg og blomstret. Simen. Den eneste jeg aldri har fått, uansett hvor mye jeg har prøvd. Etter at jeg, en kveld med overdreven rødvinsdrikking og sigarettrøyking for litt over tre år siden, erklærte min kjærlighet til ham, har vi mistet kontakten litt, men han er ofte i tankene mine. Da han plutselig sto der, brun og deilig, prikk lik seg selv, var det som et hardt slag i magen.

"Men jeg er glad i deg for det. Det er jeg virkelig." Han hikket igjen, og jeg så etter en utvei. En annen person, en nattbuss, en hvasomhelst. Alt for å slippe å høre "jeg vil bare være vennen din" en gang til. Dessuten kjente jeg at "snål, håpløs og morsom" ikke akkurat var beskrivelsen jeg var ute etter fra en jeg ville beskrevet som min sjelevenn.

Han lente seg nærmere, og lukten av gammel sprit ble betydelig sterkere. Jeg tok tre skritt unna. "Skal du gå? Ikke gjørea. Nå skal vi nemlig snakke litt. Røyk?" Han svaiet. Jeg tok motvillig imot en Marlboro Light fra pakken han rakte mot meg, og satte meg på det tørre fortauet. Etter to trekk krøllet halsen seg, så jeg stumpet sigaretten mot en lyktestolpe. Jeg kjente blikket hans i nakken og hørte at han humret for seg selv.

"Har du trent i det siste? Du ser… tynnere ut." Han snøvlet og snublet to ganger i sine egne føtter før han til slutt landet ved siden av meg. Så kysset han meg på halsen og strøk meg over låret. "Du er full" sa jeg og rynket på nesen. Han luktet en blanding av Jack Daniels og Jean Paul, og selv om nesen min var noe defekt, var ikke det en lukt jeg ønsket å lære bedre å kjenne. "Ja" sa han, "og du er deilig. Vi skal ikke bare få dette unna? Jeg vet at du vil…"

"Få det unna?" spyttet jeg, tok av meg skoen og brakk den ti cm lange helen min mot overarmen hans. Han brølte, og jeg løp. Hele veien hjem. Da han ringte dagen etter og krevde en forklaring på hvorfor jeg bare hadde stukket, sa jeg at det var den håpløse delen av meg som hadde frika ut, men jeg håpet ikke at det ville være noe problem. Det var kanskje litt snålt gjort, men morsomme mennesker er jo ofte snåle. Dette var dessuten hans ord, ikke mine, så jeg regnet med at han var enig.