Tilbake i gamle baner

Og det har skjedd igjen. Jeg og H var ute, og før jeg visste ordet av det hang H rundt halsen på en slesk BI-student med rosa t-skjorte fra Moods of Norway og spisse hvite skinnsko. Jeg følte meg litt utenfor og altfor full, og fant meg selv, i kjent stil, på leting. Jeg lette, og jeg fant. Han het Owen, og besøkte noen gamle studievenner i Oslo. Flyet tilbake til Irland skulle gå klokken halv seks i dag tidlig. Fantastisk, tenkte jeg, no strings.

Dessverre viste det seg at Owen var bra, veldig bra. Vi kødda og kysset og jeg syntes han var kjekk, han syntes jeg hadde pene øyne og bra pupper og jeg lot ham ta på dem, ikke ordentlig, men litt, og han var gentleman og forsiktig og flink til å kysse. Og jeg merket at han følte seg dum, så jeg sa noe dumt og han lo og det var hyggelig. Jeg sa at den irske aksenten hans var sexy, og han sa at jeg hørtes ut som en dum amerikaner. Fullmånen hang stor og rundt over Oslo by, og jeg var utro igjen.

Jeg drømte om han i natt og da jeg våknet i dag var han den første jeg tenkte på, og han fikk meg til å smile bredere enn C noensinne har gjort. Etter hvert slo selvfølgelig fylleangsten inn, og alle de dumme tingene jeg sa, alle feilene jeg gjorde og det faktum at jeg har gjort det IGJEN meldte seg. Jeg merker at jeg ikke orker å tenke på det. Han var kjempesøt og irsk uten rødt hår (og hvor mange er det av dem?) og det var veldig bra.

Da vi satt ute på trappen foran baren vi var på tok jeg meg selv i å tenke at dette er bra saker. Jeg kunne ikke holde fingrene av fatet, jeg mistet den vanlige distansen jeg har til fyrer jeg roter med, og tok meg selv i å ønske at det kunne bli noe mer. Om ikke annet var det deilig å slippe å tenke på I.

Jeg tror virkelig dette er begynnelsen på slutten, helt på ordentlig denne gangen, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Jeg vet ikke om jeg greier meg uten et sikkerhetsnett. Det jeg har er fullt av mange, store, farlige hull, javel, men det er nå hvertfall der, under meg som et halvsikkert spindelvev. Det faller nok ned snart uansett. Kanskje det er bedre å klippe det ned selv, så slipper jeg overraskelsen når det ryker.