Første Episode.

Det er så lett. Utroskap er det enkleste i verden. Første gangen var to uker etter Samtalen, med en søt liten gutt jeg kjente gjennom en venn av en venn. Festen var i en knøttliten kjeller med seilduk i taket og dritt i hjørnene. Den eneste lyskilden kom fra en stålampe som noen hadde slengt et rødt sjal over, et enklere rengjøringsmiddel enn å faktisk vaske. I mørket er alle katter grå, inkludert meg selv og Han Søte. Another Horsedreamer's Blues med Counting Crows sneik seg ut av stereoen, den niende coronaen ble helt nedpå, det var fylleprat og grining, og plutselig befant jeg meg i en situasjon som skulle komme til å bli velkjent.

Han Søte: Det er ikke rettferdig at du skal ha det sånn.
Meg: Nei. Kanskje ikke.
Han Søte: Du vet at det er bare å ringe meg, ikke sant?
Meg: Jeg kjenner deg ikke.
Han Søte: Du gjør det nå…
Meg: Du er full.
Han Søte: Du og.
Meg: Ja, altså, det var ikke helt meningen å dele de hardcore dagboknotatene mine med deg, men sånn er altså ståa.
Han Søte: Vil du være med ut og ta en røyk? Det er så mange her…
Meg: Mmm. Det høres ut som en god ide.
Han Søte: Er du trøtt? Det er kortere hjem til meg enn til deg, og jeg har et teppe på sofaen..
Meg: Ok. Men ikke noe tull. Jeg har faktisk kjæreste, selv om han er en kødd.
Han Søte: Neida. Jeg lover. Dette ordner seg vettu, jenta mi.

Og der var de. De magiske ordene jeg lengtet etter å høre, pinte etter å høre hver eneste dag, og jeg var full og han var hyggelig. Han bar meg opp trappen til leiligheten sin, en bragd i seg selv. Jeg gav meg vann, en paracet og en banan, og da nattakysset jeg fikk etter at han hadde pakket meg inn i ekstradynen varte litt lenge, orket jeg ikke å holde igjen lenger.

Det var faktisk ikke meningen.